– Hva var motivasjonen bak etableringen av Hamar Kammermusikkfestival?
– Jeg opplever at Hamar har et rikt kulturliv og en god grobunn for kulturelle satsninger, men det har aldri tidligere vært satset spesifikt på kammermusikk. Kammermusikk er et felt hvor man som arrangør kan gjøre veldig mye spennende, men jeg har opplevd at ved tidligere satsninger på klassisk musikk i regionen så har kammermusikken nærmest blitt en ettertanke. Derfor ville jeg skape en mulighet for å virkelig kunne dyrke kammermusikken
—Samtidig ønsket jeg å skape en arena for yngre musikere i startfasen av karrieren. Jeg har i stor grad invitert musikere fra Frankrike, hvor jeg bor, og fra Norge. Festivalen fungerer derfor som et kulturelt møtepunkt mellom disse to landene. Det er noe spesielt med dynamikken som oppstår når unge musikere som kanskje ikke kjenner hverandre fra før møtes i samspill på denne måten, og denne energien smitter lett over på publikum!
Pianist Victor Demarquette og cellist Marc Tchalik under avslutningskonsert i Hamar domkirke (Foto: Anders Lillebo)
– Som kunstnerisk leder av festivalen, hvordan har du jobbet med programmeringen?
– Det har ikke vært spesielt vanskelig! Siden vi i begge utgavene av festivalen har hatt unge toppmusikere på programmet, er det lett å programmere de store, ikoniske verkene som «alle» har lyst til å spille. En av de største utfordringene har derimot vært å finne en balanse i hvor ambisiøst programmet kan være. I vår første utgave gikk vi kanskje litt for hardt ut – man må huske at det er én ting å være teknisk dyktig nok til å spille et verk, men en annen ting å ha tid til å innstudere det godt sammen med de andre musikerne.
Festivalen har også som mål å hvert år presentere en ung komponist, og i år var det den meksikanske komponisten Jose Salinas som stod i fokus. Blant annet ble festivalen avsluttet med en urfremføring av hans Toccata for to klaver, i samspill med kunstnerisk leder.
– Hva har vært de største utfordringene med å starte en helt ny festival?
– Jeg er jo ung og sikkert litt naiv, så jeg opplevde det som relativt lett i starten. Programmeringen og den kunstneriske biten gikk veldig greit, men etter hvert som festivalen nærmet seg dukket det opp en del utfordringer, mye av dette var knyttet til logistikk. Vi hadde for eksempel ikke tenkt så nøye på hvordan 300 år gamle strykeinstrumenter som vanligvis oppholder seg i et temperert klima ville reagere i tørre 25 minus på Innlandet februar!
—I tillegg kan det en utfordring å håndtere de sterke personlighetene som ofte finnes i kammermusikkmiljøet. Som kunstnerisk leder må man derfor være litt altmuligmann – både psykolog, sjåfør og diplomat. Det er en rolle som krever mye mer enn bare musikalsk forståelse.
Pianist og kunstnerisk leder Fabrice Bligoud Vestad sammen med pianist Marc Tchalik og bratsjist Christopher Tun Andersen (Foto: Anders Lillebo)
– Hvordan har du jobbet med organiseringen av festivalen? Du er jo både initiativtaker og kunstnerisk leder.
– Jeg er veldig heldig som har fått samlet et dyktig styre rundt meg, bestående av frivillige med erfaring fra musikkmiljøet i byen. Det har vært viktig for meg å ha folk med administrativ kompetanse i styret, og ikke bare kunstnere. Mange faller i fellen med å sette sammen en gruppe der alle har samme bakgrunn, men det fører ofte til konflikter og manglende kunnskap om viktige ting som økonomi og regnskap.
– Markedsføring er en utfordring for mange nye festivaler. Hvilke erfaringer har dere gjort dere der?
– Markedsføring er en heltidsjobb! Jeg vil nesten si at den kunstneriske delen er den enkleste – alle festivaler starter med en kunstnerisk leder full av gode idéer. Men å få oppmerksomhet rundt festivalen og skape et kjernepublikum er en stor utfordring. Festivalformatet er spesielt krevende fordi publikum skal motiveres til å komme på flere konserter i løpet av kort tid.
Vi har hatt 8 konserter over fem dager, noe som er ganske mye. Vi er fornøyd med publikumsoppmøtet, men vi klar over at vi trenger en mer bevisst strategi for markedsføring for årene som kommer.
Jeg tror også at mye handler om å få etablert et konsept som publikum kan kjenne igjen – når en festival har eksistert en stund, blir den en naturlig del av folks bevissthet. Det handler det om å finne en bærekraftig balanse mellom ambisjoner og gjennomførbarhet.
Bbratsjist Christopher Tun Andersen under konsert på Galleri Hervold Hamar (Foto: Anders Lillebo)
– Hva tenker du om å finne riktig publikum? Har dere hatt en klar idé om hvem festivalen er for?
– Vi ønsker selvfølgelig å tiltrekke oss et yngre publikum, men det er vanskelig. Klassisk musikk krever tid og fordypning, noe som kanskje er tyngre for unge mennesker? Kjernepublikummet vårt har derfor en høyere gjennomsnittsalder, som med de fleste klassiske konserter.
Det jeg derimot håper at vi kan gjøre, er å skape positive assosiasjoner til kammermusikk for yngre lyttere. Vi jobber derfor med å avmystifisere sjangeren gjennom uformelle konsertformater og kortere konserter. Målet er å plante et frø hos de unge, slik at de kanskje blir en del av kjernepublikum når de passerer 40. Klassisk musikk har alltid hatt et modningsaspekt, men det viktigste er at de unge får en god opplevelse, som gjør at de kanskje blir nysgjerrige og vender tilbake senere.
—Om du skulle gitt ett godt råd til nye arrangører?
I fare for å være litt klisjé, så vil jeg si: Bare gjør det! Det er utrolig givende arbeid. Man må være forberedt på at det er mer arbeid enn man tror, men om man klarer å omgi seg med de riktige folkene blir det veldig mye lettere!