Tema for sesongen 2023 er «Brobygging», kan du si litt om bakgrunnen for dette og hvordan det kommer til uttrykk?
– En av de første idéene vi hadde da Aulaseriene ble etablert som kammermusikksatsning i 2020, var å ha et definert tema, en kunstnerisk rød tråd, for hver årssesong. Dette er noe mange kjenner igjen fra festivalverdenen – men hvorfor ikke prøve det over et helt år, tenkte vi! Temaet «Brobygging» meldte seg nærmest som et behov da krigen i Ukraina brøt ut; hvordan musikk har en universell evne til å skape sterkere bånd mellom mennesker og kulturer, helt uavhengig av grenser og land. Musikk er et språk vi alle forstår, men den kan ofte også være politisk. Dermed var grunnlaget skapt for en veldig variert og mangfoldig årssesong – med alt fra Schubert og Mendelssohn til Kurt Weill, Sjostakovitsj og vår egen tid. Men sesongen har ikke vært uten reaksjoner; da vi forsøkte å programmere både ukrainsk og russisk musikk på samme konsert, tok det ikke lang tid før alvorlige misforståelser meldte seg i innboksen. Da måtte vi veie både ord- og musikkvalg nøye, og heldigvis endte det hele godt – det ble en tankevekkende og spesiell konsertopplevelse for alle.
Dere skriver om konseptet for aulaserien at dere ønsker å «løfte konsertene til et flersanselig uttrykk, der både rom og kunst utfyller musikken — og omvendt.» På hvilken måte tenker du at omgivelsene påvirker musikkopplevelsen?
– Å oppholde seg i et så unikt dekorert rom som Universitetets aula er en opplevelse i seg selv. Når musikken fyller rommet og energien strømmer fra scenen og ut i salen, oppstår en helt spesiell stemning; man tar del i en kunstnerisk totalopplevelse som fyller nesten alle sanser med innhold. Det er ikke uten grunn at Richard Strauss uttalte at han opplevde Edvard Munchs Auladekorasjoner som en slags forlengelse av det musikalske. Dette kan ikke settes ord på – det må bare oppleves.
Hvilke vurderinger gjør du deg når du setter sammen et konsertprogram?
– Å programmere konserter er noe av det beste jeg vet – for den klassiske musikkarven, og kanskje især den kammermusikalske, er så rikholdig. Men det kan også være vanskelig å manøvrere seg gjennom et så stort landskap. Det er her våre sesongtemaer virkelig kommer til hjelp; det avgrenser det kunstneriske uttrykket for hvert år. Likevel må vi tenke variert og by på litt av alt: vi mennesker har et behov for vakre opplevelser som løfter oss ut av hverdagen, kanskje nå mer enn noen gang tidligere. Derfor inkluderer vi som regel noen «slagere» på hver konsert. Først og fremst fokuserer vi likevel på kontrastfylte program der vi både har kjente og ukjente verker. Det ligger store verdier gjemt i det uoppdagede, som min lærer Jiří Hlínka tidlig overbeviste meg om.
Hva er de viktigste kanalene deres for å nå ut til publikum med informasjon om konserter?
– For oss har det aller viktigste vært å bygge en skreddersydd nettside for hele vår aktivitet, på tvers av våre snart tre lokasjoner. Sosiale medier bruker vi selvsagt, men en solid tilstedeværelse på vår egen plattform har hele tiden stått i første rekke. Vi har brukt mye tid og krefter på å etablere en tydelig og gjenkjennelig grafisk profil som er gjennomgående i alle våre kanaler: nettside, nyhetsbrev, Instagram og Facebook, billettplattform, sesonghefter og plakater.
Hvilke tips vil du komme med til ferske klassiske konsertarrangører?
– Vær grundig og tålmodig, realistisk og tro mot idéer og verdier: et solid byggverk bygges sakte steg for steg, men vil også tåle tidens tann. Søk gjerne råd fra andre arrangører rundt i landet, og besøk andres konserter! Lokale samarbeidspartnere er ofte også viktig; kultur er ryggraden i lokalsamfunnet og har en utrolig evne til å skape stolthet, eierskap og glede hos mange. Man bør ikke være redd for å tenke hvilken verdi den kan ha for lokalmiljøet når man etablerer en konsertsatsning.
På hvilken måte mener du at klassisk musikk nyter godt av å bli presentert i sammenheng med ulike andre kunstformer?
– Den klassiske musikken oppstod ofte i nær sammenheng med andre kunstformer; litteratur, billedkunst, musikk og dans har historisk vært veldig sammenvevd. Jeg tror mennesker har lettere for å ta inn musikken når den er del av en totalopplevelse; man lytter på en annen måte når hele sanseapparatet er aktivert. Dette gir også en større kunstnerisk lekeplass for utøverne på scenen – man kan ta inn resten av rommet, enten om det skulle ha billedkunst på veggene eller bare ha et arkitektonisk eller akustisk særpreg – og bruke det aktivt i fremførelsen. Det musikalske uttrykket og opplevelsen av det, blir rett og slett mer unikt, og øyeblikkets verdi blir større.
Kan du si litt om din egen kunstinteresse?
– Som pianist har jeg de siste årene hatt en stor forkjærlighet for århundreskiftet 1900 og det musikalske mangfoldet som veltet ut av senromantikken. Dette har også preget min kunstinteresse og er nok sammenfallende med at jeg har jobbet så aktivt med formidling av musikk på arenaer der Edvard Munch har hatt en finger med i spillet, bokstavelig talt. Tidligere i sommer ble jeg bergtatt av Lars Hertervigs landskapsmalerier, som også har en slags nasjonal-senromantisk glød, men som med min egen musikksmak: den er stadig under utvikling og er kanskje fullstendig endret om 10 år.
Hva gleder du deg mest til under aulaseriens høstsesong?
– Ettersom vi både byr på strykekvartetten Opus13 i de vakre høstfargene i Havlystparken på Ramme, Sjostakovitsj’ pianokvintett i samarbeid med KORK Kammer, en Oslo-filharmonisk kammerkonsert eksklusivt i Ramme billedgalleri og ikke minst en storslått sesongfinale i Aulaen i samarbeid mellom Ensemble Allegria og Oslo Kammerakademi, tør jeg ikke si annet enn at jeg gleder meg til alt!