Large_arne_nordheim_sepia

Arne Nordheim

TONO – en kulturinstitusjon eller et telleverk?

8. februar 2016 Skrevet av Anderz Døving

Åpent brev til norske komponister:

Klassisk har i lengre tid prøvd å få til en festivalavtale med TONO. Dette har vist seg å være svært vanskelig, og nå før årsskiftet bestemte TONO seg for å skrinlegge videre forhandlinger. Argumentet er at de allerede har gode avtaler med de store festivalene, og at det derfor ikke var hensiktsmessig med en avtale for de små.

De små klassiske festivalene rundt om i Norge sliter med å få til en bærekraftig økonomi. De drives stort sett på idealisme og dugnad, med et brennende ønske om å formidle klassisk- og samtidsmusikk til publikum. Vi ser at TONO ikke fungerer i henhold til sitt kundeløfte; TONO skal gjøre det lettere å skape og bruke musikk’. Tvert imot gjør TONO det vanskeligere for de små festivalene å overleve. TONO tenker kun økonomi hvor de ser helt bort fra kunstneriske og kulturelle verdier, og på bekostning av formidlingen av nyere norsk musikk.

Dette tror jeg ikke dere komponister er klar over, selv om det er deres organisasjon: «TONO eies og styres av sine medlemmer, som er komponister, tekstforfattere til musikkverk, og musikkforlag.»

Er dere klar over at små festivaler med helt marginal økonomi programmerer bort nyere norsk musikk for å slippe TONO-avgiften? Hvis for eksempel Bodø Internasjonale Orgelfestival har en konsert med halvannen time Bach (som ikke er rettighetsbelagt; all musikk med komponister død i mer enn 70 år er vederlagsfritt) – og avslutter konserten med et stykke av Arne Nordheim på 10 minutter– skal hele konserten avgiftsbelegges(!). TONO hevder at det er for komplisert å telle minutter i hver eneste konsert. Det merkelige er at når det er rockefestivaler med utenlandske og norske artister side om side, er det plutselig ikke vanskelig å telle minutter i det hele tatt.

Så lenge det går i TONOs favør å telle vederlagsminutter er det ikke vanskelig, men hvis det går i TONOs disfavør, er det helt umulig.

Hva gjør den fattige festivalarrangør da? Jo hun kutter ut Nordheim i sin Bach-konsert for å slippe TONO avgiften. Hvis det utgjør 14 prosent av alle billettinntektene, så har det faktisk stor betydning for en liten klassisk festival. Hva blir viktigst for deg som komponist; å bli fremført eller bli strøket på bekostning av et så rigid prosentsystem?

Vi forstår at Festspillene i Bergen eller Øyafestivalen kan forhandle seg frem til TONO-avgift på rundt 1 prosent. Men er det samtidig riktig at Cellolyd i Lofoten skal betale 13-14 prosent? At en lavere prosent for de store festivaler allikevel gir bra med penger inn til TONO er forståelig, men hvorfor skal de små som strever mest med å overleve betale så veldig mye høyere prosent? Men TONO har satt opp sine satser og de er visst hugget i stein.

Tenk om skattesystemet var etter samme modell; de rikeste burde få lavest skatt fordi det allikevel blir så store beløp, mens de fattigste burde betale maks, for ellers blir det så lite penger ut av det…

For hver krone TONO tar inn på dokumenterte rettigheter, får de nesten like mye inn i «herreløse» midler (avgifter for å spille musikk på Caféer, helsestudioer, frisørsalonger, osv.) Så du som komponist får uansett det du har krav på. Og for at det skal være helt tydelig: Norske arrangører og festivaler ønsker å betale rettighetshaverne sin del av billettinntektene, men slik virkeligheten er nå er den urettferdig, gammeldags og ødelegger TONO for sine egne medlemmer – og det var vel ikke meningen.

Hva om TONO tenkte annerledes? Hva om TONO kunne hjelpe de små arrangører og festivaler opp og frem. Burde ikke en del av virksomheten til TONO være å øke formidlingen av levende musikk. Du som komponist har makten til å bestemme hvordan TONO skal fremstå videre.

Anderz Døving, daglig leder Klassisk

Deler av artikkelen stod på trykk i Klassekampen 6. februar 2016.