Large_tono_oversikt_for_medlemmer_jpeg

TONO

19. februar 2019 Skrevet av Anderz Døving

Klassisk har fått ny TONO-avtale for helårsarrangører sammen med de andre arrangørorganisasjonene i Norsk Musikkråd. Det kan være vanskelig å få forståelse for hva avtalen er basert på. Her får dere en oversikt sammen med de problemområder Klassisk fortsatt jobber med i forhold til TONO. Vi prøver stadig å få til en TONO-avtale også for festivaler.

TONO forvalter opphavsrettigheter på vegne av rettighetshavere i musikkverk.

TONO innkasserer vederlag ved kringkasting og annen offentlig fremføring av musikk, og som non-profitselskap, overfører TONO disse midlene videre til rettighetshaverne i fremførte verk. TONO legger dermed til rette for bruk av musikk i samfunnet, samtidig som opphavere i musikverk gis et grunnlag for å kunne skape ny musikk.

Klassisk mener det er opplagt at rettighetshavere skal få de vederlag de har krav på. Uten rettighetshavere hadde vi ikke hatt musikk å fremføre, og det er viktig at arrangører innser deres plikt i å rapportere bruk av fremførte verk, og betaler for opphavsretten.

Musikk av komponister som har vært død i mer enn 70 år, er frigitt.
Det vil si at det pr. i dag ikke skal betales vederlag for musikk av komponister som døde før 1948.
For klassiske konsertarrangører er dette et viktig punkt. Det aller meste av den klassiske musikken er nettopp «klassisk», og består av verk komponert av komponister som har vært død i mer enn 70 år.
Béla Bartók, Franz Lehar og Anton Webern er eksempler på noen komponister hvis rettigheter er «fallt i det fri» de siste årene.

Klassisk mener videre at klassiske konsertarrangører ikke skal betale for mer enn for den rettighetsbelagt musikken, og det er her TONO og Klassisk er uenig.

De klassiske konsertarrangører har i snitt konserter med rettighetsbelagt musikk i under halvparten av sine konserter. Videre er ofte den nyere rettighetsbelagte musikken kun en liten del av en klassisk konsert.
TONO mener man betaler for å kunne velge fritt i «hele verdens musikkrepertoar», og at man betaler for en slags abonnementsordning. (‘Man betaler et fast beløp for Spotify uansett hvor mye eller hvilken musikk man hører på’, er deres argument).

Men TONO utbetaler vederlaget direkte til komponister i forhold til hvor mye eller hvor mange minutter de blir spilt. TONO kan altså telle minutter i etterkant, men ikke i forkant. I en klassisk konsert med bare én del rettighetsbelagt musikk, krever TONO at arrangøren betaler vederlag for hele konserten.

For eksempel i en konsert med billettinntekter på kr. 50 000, er vederlaget et grunnbeløp på kr. 1 772, og så 8% av billettinntektene over 17 717 - som blir kr. 4 355.

Se eksempel 1.

 

Eksempel 2

En arrangør arrangerer 10 konserter i løpet av et år. De ønsker å ha en del samtidsmusikk i sitt program for å styrke interessen for ny (norsk) musikk, og har derfor 10 minutter nyere musikk i hver konsert (til sammen 100 minutter). De får inn kr. 50 000 for hver konsert. TONO krever inn kr. 4 355 pr. konsert, og de må derfor betale kr. 43 550 i samlet TONO- vederlag.

En annen arrangør holder også 10 konserter med billettinntekter på kr. 50 000 pr konsert. Men de samler istedenfor den nyere musikken i én konsert på 100 minutter, og lar alle de andre konsertene være uten rettighetsbelagt musikk. De må da betale vederlag for én konsert og betaler kr. 4 355 - altså 39 195 kroner mindre for akkurat den samme musikken fremført.

Dette mener TONO er rett og rimelig. Klassisk mener det er galt. I tillegg gir det kulturpolitisk helt feil signal om å programmere bort samtidsmusikken, eller «samle den opp» i enkelte konserter, istedenfor å spre den ut i konserter hvor publikum får høre musikk de kanskje ikke visste de likte.

Å fremme samtidsmusikk betyr ikke å gi komponister vederlag de ikke har krav på, det betyr derimot mye å få fremført musikken for et publikum. Klassiske arrangører ønsker å betale vederlag til komponister for verk som blir fremført, men vi vil ikke bli krevd inn vederlag for verk som er vederlagsfrie.

 

Festivaler

TONO vil ikke gå med på å lage en avtale for festivaler. Grunnen er uklar, men motstanden er total.
Konsertarrangører som er «helårsarrangører» er oftest frivillige og ildsjeler som klarer å arrangere konserter spredt ut over et år. Vi mener festivalarrangører i det store og hele er akkurat det samme. Det bør ikke være noen forskjell på om man arrangerer 10 klassiske konserter i løpet av et år eller i løpet av en langhelg. Arrangøren er den samme, musikken er den samme, komponistene er de samme, lokalene er like og publikum den samme. Allikevel mener TONO at vederlagene ikke skal være lik.

De store festivalene forhandler frem egne avtaler. Det er bra for dem - de har ressurser og muskler til å drive forhandlinger på egne vegne. De små festivalarrangører har ikke den muligheten, og har dermed ingen avtale om vederlag i TONO.
TONO mener det er greit at de som har mye skal betale mindre, og de som har lite bør betale mer. Det er det motsatte av en sosial rettferdig fordelingspolitikk, og er det samme som om minstepensjonister skulle betale langt mer skatt enn de rikeste.

TONO har ett mål for øyet: Å få inn mest mulig penger til sine eiere (komponister). Det er en forståelig målsetning og som gir komponister best mulig forutsetning for å skape musikk. Men TONO blir kun «butikk» (som de kaller seg selv), og ser ikke sitt samfunnsansvar eller plass i en kulturpolitisk sammenheng.

TONO’s styre vil ikke gå inn i en dialog med sine brukere (kunder) fordi de mener at de blander seg inn i forhandlingene, og ‘hvis de gjorde det med én - må de gjøre det med alle’. Det gjør at Klassisk bare kan argumentere ovenfor en forhandlingsavdeling i TONO, som kun er interessert i hvilken økonomisk bunnlinje som kan forhandles frem.

Klassisk forhandler sammen med alle de frivillige musikkorganisasjonene samlet under Norsk Musikkråd. Bortsett fra de rene profesjonelle institusjonene under Norsk teater og Orkesterforening (NTO), så står Klassisk sine medlemmer for hoveddelen av fremføringen av norsk samtidsmusikk - sammen med den klassiske musikken.

Klassisk ønsker å være en pådriver for å fremme norsk klassisk musikk og norsk samtidsmusikk. Vi ønsker å bruke nålevende komponister, og kunne fremføre bestillingsverk, men vederlag til TONO må stå i samsvar med hva som faktisk blir fremført. Slik det er i dag, oppfordres våre medlemmer til å programmere bort nyere musikk, og satse mer på den rene klassiske musikken (som også har et mye større publikum). Hvis TONO’s eiere og styre gikk inn i problemstillingen, ville de se den manglende logikk, og se verdien av å skape gode avtaler med konsertarrangørene og festivalene som dermed gis bedre forutsetninger for å programmere mer og nyere norsk musikk.