Large_guroklevenhagen_crop

Guro Kleven Hagen. Foto: Cathrine Dokken

Myndiggjør aktørene!

22. oktober 2013 Skrevet av Tormod Ramvi Dommersnes, Klassisk

Hvordan forenes den nye regjeringens målsetting om et mer uavhengig kulturliv med målet om mer desentralisert beslutningstaking? Vår løsning er å gi aktørene større selvråderett.

Den nye regjeringen vil gjennomføre en «frihetsreform» i kulturlivet. I dag vet vi lite om hva en slik reform vil bety i praksis. Men vi i arrangørorganisasjonen Klassisk vil mer enn gjerne bidra positivt.

I regjeringsplattformen fra 7. oktober blir det presentert noen hovedlinjer for kulturpolitikken de neste fire årene. Frihetsreformen «skal føre til økt maktspredning, høyere kvalitet og en bredere finansiering av kulturlivet». Noen har kalt dette for ulne målsetninger, og spør: hvordan oppnår man for eksempel økt maktspredning? Dette vet vi lite om, men det vi med sikkerhet kan si er at frihetsreformen får konsekvenser for Kulturrådets rolle.

I Norge har vi lenge hatt et prinsipp om at politikere holdes på «en armlengdes avstand» fra den direkte støtten til kunsten.  Betrodde kapasiteter på de ulike kunstfeltene blir gjennom Kulturrådet ansvarlige for å dele ut de statlige pengene til sine likemenn. Politikerne bestemmer kun rammene. Denne formen for finansiering er til forveksling lik den i akademia, der forskere fagfellevurderer hverandre.

Høyres kulturpolitiske talsmann gjennom en årrekke - og nå ny stortingspresident - Olemic Thommessen, har tidligere i år fortalt litt om hva vi kan vente oss av den bebudede maktspedningen. Thommessen har sagt at man bør bygge opp et nasjonalt senter, eller en overbygning, som skal være en motkraft til Kulturrådet. Ifølge ham bør Kulturrådet rendyrke sin rolle som kunstnerstyrt, mens den nye nasjonale instansen skal samordne kompetansen om kultur og næring. Instansen skal i følge Thommessen i tillegg være «lett i kroppen». Denne formuleringen kan lede tankene bort fra byråkratisk tungroddhet, på samme tid kan formuleringen også komme til å henspille på noe lettvint, et potensielt supperåd. Lett i kroppen må ikke bli «rett i koppen».

De senere årenes økte bevilgninger til Kulturrådets ordninger har uten tvil vært positivt for våre medlemmer, og vi ser et stort behov for ytterligere å øke ordninger som for eksempel arrangørstøtten for å bevare kvaliteten i feltet framover. Hvis regjeringen imidlertid er fast bestemt på å desentralisere og spre makten i kulturlivet gjennom sin frihetsreform mener vi likevel følgende bør bli tatt hensyn til:

1) Kompetanse: I en omstillingsfase er det helt avgjørende å beholde kompetanse, selv om man organiserer feltet på en ny måte. På arrangørfeltet har vi nylig merket dette på kroppen: nedleggelsen av Rikskonsertenes offentlige konsertvirksomhet viser at spesialisert kompetanse er noe skjørt, og noe som ikke bør behandles lemfeldig. Et kvalitetsbevisst produsentledd er blitt mangelvare i landet etter nedleggelsen. Kompetanse tar tid å bygge opp, og ivaretakelse av kompetanse er noe alle parter er tjent med.

2) Byråkrati. Den nye regjeringen vil «stimulere til vekst nedenfra fremfor å styre ovenfra. Maktspredning og mangfold skal styrkes gjennom desentralisering av beslutninger.» Å skulle desentralisere Kulturrådet ned i regionale kulturråd anses av kulturforskerne som lite sannsynlig. Dette vil bare skape nye – og flere - byråkrati. Vi ønsker at mest mulig av midlene går rett til aktørene.

3) Differensiering. Regjeringen vil også fordele makt ved å legge til rette for en bredere finansiering av kulturlivet, og det legges opp til at kulturaktører i større grad skal klare seg selv. Vi tror at våre medlemmer har mye å vinne på å fokusere mer på innovasjon. Samtidig er vi opptatt av at ordningen tar høyde for at kunstprodusenter og konsertarrangører har helt andre behov og fortsetninger enn for eksempel tekstilgründere.

4) Maktspredning gjennom å gi mer til det frie feltet. Institusjonene har vært de store vinnerne i de siste årenes budsjett. Vi gleder oss over at institusjonenes budsjetter har økt, ettersom best mulig institusjoner gagner hele kulturfeltet. Nå er det imidlertid de frie, ikke-institusjonaliserte aktørene sin tur. Det er gledelig at den nye regjeringen vil «prioritere det frie feltet og frilansere», slik det står i Sundvollen-erklæringen. Klassisk representerer landets frie arrangørfelt, og vi representerer arrangører som sysselsetter en stor mengde frilansmusikere. Vi venter i spenning på hva det å bli prioritert vil innebære for oss. Det er viktig å opprettholde og videreutvikle et ikke-institusjonalisert konserttilbud. Det er i det frie feltet etterspørselen øker mest. Institusjonene har stått omtrent på stedet hvil når det kommer til publikumstilstrømning, til tross for økte budsjetter. Gir man mer til det frie feltet får man som oftest se resultatet i form av ren kunst. Lite går til administrasjon, desto mer til det som skjer på scenen. Det frie feltet er ofte i stand til også å eksperimentere mer, både kunstnerisk og organisasjonsmessig. Et kvalitativt godt konserttilbud over hele landet, og ikke bare i de største byene, fordrer også en satsing på det frie feltet. Gode grunner til å støtte det frie feltet kunne man fortsatt med i det uendelige.

Et meget viktig moment for Klassisk og våre medlemmer er likevel at maktspredning ikke betyr at pengene går rett til kommunene. Med mindre midlene er krystallklart øremerket kunst og kultur har vi sett at de bare forsvinner inn i det store kommunebudsjettet, særlig i de mindre kommunene. De mindre kommunene opererer også ofte med et ekstremt vidt kulturbegrep, hvor kunstnerisk virksomhet sidestilles med eksempelvis idrett og fritid. Med et slikt kulturbegrep risikerer man at pengene ikke ender opp der de er tilsiktet. Av de to regjeringspartiene er det Fremskrittspartiet som har ivret for at kommunene skal ta over landets kulturbudsjett. La oss håpe at Høyre ikke gir etter for dette, og at vi kan fortsette å legge til rette for kunst med profesjonelle utøvere i hele Norge.

Hvordan kan man så best forene en større uavhengighet fra det offentlige med å desentralisere beslutninger? Vår løsning er å gi aktørene selv større myndighet. I vår del av musikkfeltet vil det si å gi arrangørene større påvirkning på politikken som blir ført. Demokratisk oppbygde medlemsorganisasjoner som Klassisk vil være et utmerket redskap i en slik sammenheng. Hos de ulike sjangerorganisasjonene samles frivillige så vel som profesjonelt drevne konsertarrangører, og disse velger selv hvem som skal sitte i sentralstyret og hva som skal vedtas på landsmøte.

Vi ser frem til at kulturlivet får gå i dialog med kulturminister Thorhild Widvey og statssekretær Knut Olav Åmås om hvordan den ideologiske dreiningen av kulturpolitikken best kan realiseres i praksis. Klassisk tar mer enn gjerne på seg å være et ledd i en desentralisering av makt.