Large_ensemble_allegriany

Et ønske om å risikere

14. november 2013 Skrevet av Ensemble Allegria v/Emilie H. Lidsheim og Theodor Thornhill

Vi ønsker at arrangøren skal møte oss med ideer, konsepter, åpenhet og engasjement, skriver Ensemble Allegria.

Ensemble Allegria er et nå fem år gammelt initiativ i det klassiske musikklivet i Norge. Vi er et kammerorkester bestående av 23 musikere som i hovedsak har ett ønske; å spille musikk vi liker, sammen, for så mange som mulig. Vi har de siste årene opplevd en strøm av positive tilbakemeldinger, blant annet gjennom mer og mer “prestisjetunge” oppdrag, samt Statoils talentpris for 2012. Men viktigst er tilbakemeldinger som den vi fikk av Alban (17) etter en konsert på Ammerud aktivitetssenter:

“Denne musikken forteller liksom en historie, eller flere historier. De snakket om en bekk, jeg forestilte meg at jeg var på fjellet. Jeg kom skikkelig inn i musikken, jeg var helt borte. Dette var helt vidunderlig for meg - kommer de hit igjen, kommer definitivt jeg også.”

Synkronisitet

Den sveitsiske psykologen Carl Gustav Jung var på 1920-tallet den første som beskrev konseptet synkronisitet – en prosess hvor to individer mottar vidt forskjellige inntrykk, men opplever dyp sammenheng og mening. Videreført kan konseptet også relateres til en formidlingskvalitet i konsertsammenheng – utøveren streber etter å uttrykke en gitt følelse til publikum, og forventer en reaksjon. Utøveren kan aldri garanteres at publikum føler det han eller hun gjør. Likevel er det stor sannsynlighet for at et empatisk publikum vil være delaktig i en til tider vanvittig sterk ordløs kommunikasjon. Det etableres en fordomsfri tillit mellom utøver og publikum. Begge kommer til konserten med en vidt forskjellig emosjonell bagasje, og begge deltar med sine respektive erfaringer og holdninger. Det er i denne dynamikken de mest spennende og givende konsertopplevelsene skapes.

Et stikkord vi vil trekke ut fra det foregående avsnittet er nettopp fordomsfri tillit. Dette er et premiss for en fantastisk konsertopplevelse, som man fort kan overse i det man blir fanget i en papirmølle av søknader, avslag og bevilgninger, regnskap og alt det andre. Det er når man opplever denne kvaliteten at sinnet kan åpnes og tanker kan utvikles. Det er da kunsten kan leve videre og ikke stå stille. Det er da kunstens verdi virkelig kommer til syne. Fordomsfri tillit er også en kvalitet som er viktig underveis i organiseringsprosessen frem til konsertdagen, i tillegg til selve konserten. Ved å ha et tillitsbasert og fordomsfritt samarbeid mellom arrangør og utøver kan gode konsepter og tanker utvikles, og legge grunnlag for en kunstnerisk kvalitet som også publikum kan sette pris på.

Tør vi å lykkes?

Ensemble Allegria er en gjeng med håpløse romantikere. Vi stuper uti et hvert prosjekt med vilje, pågangsmot, idealisme og visjoner, og prøver å havne på så dypt vann som mulig, for så å forsøke å stige til overflaten med et prosjekt vi kanskje i utgangspunktet ikke trodde ville være mulig å gjennomføre. Ofte havner vi langt bort fra det som var den opprinnelige ideen. Den kunstneriske kvalitetssikringen i orkesteret er basert på enorme, tidvis svært opphetede debatter og diskusjoner. Våre prosjekter er et resultat av et brennende engasjement for å skape en konsertopplevelse som er så skreddersydd opp mot en kunstnerisk idé som mulig. I en slik prosess er det vanskelig å bli møtt med tilbakemeldinger fra arrangører som lyder: "Vi synes repertoaret er for tungt, kan dere heller spille noe mer folkelig og publikumsvennlig som Holbergsuiten?"

Til stadighet møter vi, både i dialog med arrangører og andre, liknende påstander og kommentarer. Vi tror dette først og fremst handler om en redsel for å lykkes, ikke det motsatte. Hvilket insentiv har man for å risikere å skape en uforglemmelig konsertopplevelse, når man kan la være å risikere, med kun en helt akseptabel konsert som resultat?

Det er flere bekymringer for den klassiske musikkens fremtid i dagens musikkliv, men det reviderte kulturbudsjettet, få publikummere, lav økonomi og lite oppmerksomhet kan ikke bestemme over fremtidig suksess. Om vi lar tidligere skuffelser styre veien videre kan vi lett føre oss selv inn i en kommersiell kjedsommelighet. Dersom redselen for tomme saler, søknadsavslag og det stadig økende behovet for næringslivets økonomiske velsignelse får danne kunstnerisk grunnlag for Norges kulturliv, møter vi kun oss selv i døren, og kunsten blir som den populære bakevaren cupcake; et pent ytre med et dørgende kjedelig innhold, som alle kan spise, men som ingen egentlig drar nytte av.

Tydelighet

Arrangøren må aktivt skaffe seg en kunstnerisk profil som tydeliggjør både hvilket publikum man er ute etter, og hva slags musikere de tenker seg å hyre for å supplere til deres visjoner og verdier. Vi føler det er store mangler i Norges musikkliv når det gjelder denne typen tydelighet. Det virker ikke som om noen vet hva de egentlig vil ha – de er kun noenlunde oppdatert på hvem som er i “vinden” for tiden. Det finnes liten evne eller lyst til å drive grunnleggende outreachvirksomhet for å rekruttere publikum til salene. Hvordan kan vi da forvente at folk skal være interessert i noe de ikke vet hvorfor de skal bry seg om?

Mange potensielle publikummere vet kanskje ikke en gang at tilbudet eksisterer. Vi trenger arrangører som har ideer utenfor konsertsalen. Som tar ansvar for å være en katalysator, en plattform som legger til rette for at utøveren både skal ha mulighet til å utfolde seg så fritt som mulig, og sørge for at folk kommer på arrangementene. Det handler om å gjøre den klassiske musikken tydeligere i samfunnet. Der kan både arrangør og utøver være aktive med forskjellige kreative grep for å gjøre publikum interessert.

Et konkret eksempel kan være å gjennomføre små promostunt i forkant av konsertene på forskjellige og kanskje uventede steder, hvor forskjellige målgrupper får en smakebit av konserten. Dette er noe Ensemble Allegria ofte gjør i forkant av våre konserter. Stuntene har god effekt og er også gøy å gjennomføre på grunn av den ofte umiddelbare responsen fra publikum. Selv større internasjonale artister setter pris på slike små grep, som da vi fikk klarinettisten Martin Fröst til å stille barføtt med rød neglelakk på Hardanger musikkfest. Med dronningen på første rad.

Arrangøren har også et ansvar for å gjøre det tydelig for utøveren hvorfor det er hos akkurat dem at et spesifikt konsept skal finne sted. En slik tydelighet vil gagne utøver, arrangør og publikum. Det vil også gi kunsten større rom til å utvikles og fornyes.

Samfunnsengasjement – en klisjé eller en nødvendighet?

Hvordan gjør vi noe med dette? Vi må gripe mennesket. Vi må ut blant folk, og tydeliggjøre våre verdier. Vi kan ikke la kommersialitet definere kulturbehovet i landet. Konkret vil dette blant annet si at vi må ut i samfunnet, og møte menneskene. Det holder ikke å sitte i den pene salen i rokokkostil i våre nystrøkne skjorter og pingvindrakter, med en klassisk slager på programmet og håpe at folket kommer og banker forsiktig og høflig på. Vi må slutte å gjemme oss bak disse konvensjonene og tørre å vise musikkens og kunstens natur uavhengig av ramme og tradisjon. Det handler om å søke en fordomsfri tillit i et samfunn preget av et markedsstyrt verdisyn hvor det fort kan være vanskelig å finne mening.

Direktør for Festspillene i Bergen skriver treffende i sin artikkel på klassisk.net:

Der hvor medier, digital teknikk, trafikk, politikk og hele den samfunnsmessige malstrømmen handler om økt effektivitet og hastighet, så handler musikken grunnleggende om flyt, om uttrykk og harmoni, som den alltid har gjort. Og man kan hverken skru opp eller ned på tempoet, for musikken tar den tiden den tar. (...) Vi har bruk for fordypelse og ro. Vi trenger tid hinsides klokketiden, tid som varer så lenge som det er bruk for at den skal vare, til en tanke eller et musikalsk verk er ført til sin naturlige avslutning.”

Samfunnsengasjement kan handle om nettopp dette. Arrangøren og musikeren bør møtes, finne en felles plattform, dele verdier og visjoner, og sammen sette publikum i fokus. Vi ønsker at arrangøren skal møte oss med ideer, konsepter, åpenhet og engasjement. Vi ønsker å bli utfordret på våre holdninger. Vi vil utfordre publikum i samarbeid med arrangøren. Vi trenger noen å spille ball med, ikke mot. Med disse holdningene til grunn ser vi lyse tider for musikklivet i Norge, og kan si som Alban fra Ammerud Aktivitetssenter: “Herlig, ass!”

Ensemble Allegria
v/Emilie Heldal Lidsheim og Theodor Thornhill