Large_februarartikkel

Bør vi frykte private kulturkroner?

12. februar 2014 Skrevet av Tormod Ramvi Dommersnes

Kulturfeltet skal redusere sin avhengighet av offentlig finansiering, og styrke den private finansieringen, mener den nye ledelsen i Kulturdepartementet. Hva vil økt privat kultursponsing ha å si for arrangørfeltet?

Regjeringen Solberg har som uttalt mål å «vektlegge kultur som næring i større grad og styrke mulighetene for entreprenørskap i kultursektoren». Dette står i regjeringsplattformen. Videre kan man lese at regjeringen vil «styrke den private finansieringen av kulturlivet [...]. Dette vil på sikt kunne redusere avhengigheten av offentlig finansiering».

For oss som konsertarrangører er spørsmålet om finansiering evig aktuelt. I Klassisk ser vi at ønsket om mer penger til å utvikle arrangørvirksomheten er gjennomgående hos så og si alle våre medlemmer. Vår erfaring er at billettinntekter alene ikke er i nærheten av å kunne dekke kostandene som er forbundet med å plassere kvalitetsmusikere på en egnet scene. Heldigvis blir det sett på som et gode at noen, enten drevet av ren frivillighet eller som en del av en inntektsbringende geskjeft, nettopp arrangerer konserter over det ganske land. Politikere har sett viktigheten av å opprettholde et fritt arrangørfelt i konkurranse med de store institusjonene. Det frie feltet fungerer nemlig komplementerende i forhold til de store orkesterinstitusjonene. Dette fordi de for eksempel kan programmere annerledes med hensyn til besetningsstørrelse og derfor repertoar, eller at de kan oppføre konserter på langt mindre – og dermed flere – steder i landet.

Måten det offentlige har medfinansiert konsertvirksomhet innen det frie feltet er hovedsakelig gjennom søkbare midler hos Kulturrådet og/eller gjennom kulturmidler over kommunebudsjettet. Det den nye regjeringen vil er at mer av andelen som går med til å lage konserter kommer fra private lommebøker, og mindre av andelen kommer fra det offentlige.

Privat finansiering av kulturlivet kan komme i flere former. En kilde kan være fra pengesterke investorer som ser potensialet i en kulturvirksomhet og spytter penger inn for å kunne ta mer ut på sikt. Ønsker man mer av dette sier ekspertene på feltet at man må få på plass flere og mer treffsikre skattemessige insentiver, slik at det blir mer attraktivt å investere i det mange ser på som en usikker næring. I det hele tatt lever vi i et land der tanken om de kreative næringene ikke har kommet veldig langt sammenliknet med andre sammenliknbare land. Anne-Britt Gran, professor i kulturforståelse og kulturpolitikk ved Handelshøyskolen BI, mener vi i Norge har en utpreget ingeniørtankegang når det kommer til næringsvirksomhet og investeringer. "De kreative næringene har ikke blitt sett på som en seriøs næringsvei og har ikke blitt tatt på alvor i Næringsdepartementet og Finansdepartementet", sa professor Gran i en paneldebatt arrangert av Arts & Business i slutten av januar.

Når det gjelder privat finansiering av kulturlivet er det for oss som konsertarrangører muligens mer nærliggende å tenke på mulighetene for sponsing fra næringslivet. Flere av våre medlemmer har erfaringer med slike former for medfinansiering. Tilbakemeldingene fra disse er at det ofte er en veldig tidkrevende prosess å skaffe sponsorer, og at sponsoranskaffelse- og pleie ligger et godt stykke fra deres egne kompetanseområder. Sponsormarkedet i Norge er sammenliknet med andre land i stor grad dreiet mot sport og idrettssegmentet, ikke mot kunst- og kulturbransjen. Noen mener det er avgjørende at kulturentreprenører går på kurs for å lære seg sponsing. Andre, igjen trekker vi frem professor Gran, stiller spørsmålet: «hvor mye skal man egentlig sette seg inn i av økonomi, markedsføring og organisasjonsutvikling som kulturentreprenør»? De aller fleste som evner og er villige til å arrangere konserter med klassisk musikk gjør det ut i fra en ektefølt kjærlighet og kunnskap til det som skjer på scenen, det som skjer i lokalsamfunnet. Man lager ikke konserter med klassisk musikk i Norge for å gjøre big business. Den kompetansen om sponsorpleie ildsjelene eventuelt kan ta med seg inn i en slik virksomhet er ofte å se på som en bonus. Gran sier som følger: «Jeg tror mer og mer på å sette økonomer spesialisert på kulturfeltet til å drive med disse oppgavene. Det var også en av grunnene til at man startet utdanningsprogrammet Kultur og ledelse på BI i 2004. Dermed kan de som er gode på å skape kunst og kulturopplevelser drive med det de er gode på, og sette ut arbeidet med alt det andre til spesialiserte kulturøkonomer».

Det bør egentlig ikke komme som noen overraskelse at en borgerlig regjering legger opp til alternativer til offentlig finansering i en næring i vekst. Det blir imidlertid ikke sagt noe konkret om den private finansieringen kun skal komme som et tillegg til de offentlige bevilgningene, eller overta for disse på sikt. Vi kan se for oss at den uutnyttede kapitalen som ligger i økt privat sponsing av kulturlivet vil bli brukt som et påskudd til å kutte i de offentlige budsjettene. Blir det slik at departementet om noen år mener det er gode nok vilkår for privat finansiering i kulturlivet til at nedskjæringer i Kulturrådets midler fint kan forsvares? Da melder spørsmålet seg, hvilket kulturliv får vi med mer privat finansiering?

En svensk undersøkelse gjennomført av Myndigheten för Kulturanalys fra november i fjor kan gi oss noen interessante innspill. I Sverige har man siden 2006 hatt et noe større innslag av sponsing av kulturen. Mange av sidene ved det svenske kulturlivet likner på det vi har i Norge, ikke minst det offentliges rolle i kulturlivet. Dermed kan vi forhåpentligvis lære av erfaringer gjort i Sverige. Undersøkelsen som er gjort konkluderer med følgende punkt:

1) Det er de store og vel besøkte kulturinstitusjonene som har best sjanser til å lande sponsorater.

Dette kommer muligens ikke overraskende. For det frie feltet begynner allerede her en varsellampe å blinke. Hvis det er de store institusjonene som er best egnet til å tiltrekke seg næringslivets penger er det dermed vanskeligere for de mindre kjente «merkevarene» å tiltrekke seg de samme midlene.

Den svenske undersøkelsen sier videre:
2) Med økt privat finansiering av kulturlivet må man i større grad forholde seg til næringslivets makt over hva som produseres – og ikke produseres – innen kulturlivet.

Næringslivet vil gjerne nå bredest mulig ut, og vil nå flest mulig mennesker. Dette kan selvsagt gå på bekostning av en kulturvirksomhets mulighet til å drive såkalt smal og eksperimenterende programmering. Hvis finansieringsklimaet ikke legger til rette for slik eksperimentering vil vi kunne få et fattigere kulturliv.

3) Næringslivet er avhengig av sponsorobjekt med en allerede stabil økonomi.

Her ser vi igjen at det er de store som kommer best ut av det i et mer markedsorientert og sponset kulturliv. Det er igjen grunn til å tro at evnen og viljen til å eksperimentere og tørre å gjøre noe nytt blir svekket i et mer markedsorientert finansieringsmiljø. Næringslivet har vist i Sverige at de satser langt mer på utprøvde konsepter enn det motsatte.

4) Kultursponsing må i større grad inngå som en del av det bedriftene kaller å ta «sosialt ansvar».

For kulturaktører på sponsorjakt kan det være fruktbart å ha med seg perspektivet om sosialt ansvar. Bedrifter er ikke bare er ute etter direkte inntjening i kroner og øre når det kommer til sponsing. Å øke bedriftens inntjening indirekte ved å styrke bedriftens rennommé er enda mer aktuelt som et mål ved kultursponsing. Mange bedrifter ønsker å assosieres med eksempelvis en god konsertopplevelse. Det å ta samfunnsansvar kan for næringslivet tolkes ulikt fra bedrift til bedrift: det er for noen bedrifter mye mer attraktivt å komme på banen og «redde» en populær kulturaktivitet i økonomisk krise, enn å drive sponsing i det lange løp. Privat kulturfinansiering gjennom sponsorater kan ut fra dette resonnementet være et viktig supplement og kanskje til og med nødhjelper, men som oftest ikke en langsiktig og stabil finansieringskilde.

For å konkludere: Det finnes spennende muligheter innenfor privat finansiering av kulturen. Mye er ennå ikke utprøvd her til lands. Det er positivt hvis kulturentreprenører i større grad sees på som andre næringsdrivende, og at de kreative næringene sees på som liv laga. Man må imidlertid være innforstått med hva privat finansiering kan føre til innen kulturlivet. Hvilke kulturuttrykk blir i praksis attraktive sponsorobjekt, og hva vil slik sponsing føre med seg av endringer innen den kulturelle maktbalansen? Det nylig opprettede kompetansesenteret for kultur og næring kan forhåpentligvis bli en viktig plattform for kunnskapsutveksling om disse problemstillingene.

Vi må være fremoverlente ovenfor mulighetene mer private penger i kulturlivet gir oss. Alt som kommer av ekstra midler til kultur er jo i utgangspunktet av det gode. Faren ligger i at politikere blir besnæret av tanken om at økt sponsing tilsier at man kan kutte i de offentlige tilskuddsordningene. Det vil kunne ramme urettferdig og kan gå ut over både mangfoldet og kvaliteten innen kunst- og kulturlivet.






Kilder: http://www.kulturanalys.se/wp-content/uploads/2013/11/Kulturlivet-naringslivet-och-pengarna_slutlig1.pdf

http://www.artsbusiness.no/aktuelt/arts-and-business-norway/ny-article-page/

http://www.hoyre.no/filestore/Filer/Politikkdokumenter/plattform.pdf