Large_idemabilde

Å gjenoppfinne den klassiske konserten

12. mars 2014 Skrevet av Johan Idema. Oversatt til norsk av Mari Norås

- Hvis vi vil snu trenden med dalende publikumstall må vi gjenoppfinne den klassiske konserten. Vi må tenke nytt om hvordan vi presenterer musikken, skriver Johan Idema i denne månedens artikkel.

(Denne teksten er et redigert utdrag fra Idemas bokutgivelse ‘Present! – Rethinking Live Classical Music’.)

Museet for klassisk musikk

Hvem har lyst til å sitte stille i en konsertsal i to timer og høre på musikk som ble laget for tiår, om ikke hundreår, siden? Dessverre er det veldig få som fortsatt gjør det. Nyere forsking viser at på verdensbasis har vi en skarp – og noen steder urovekkende – nedgang i oppmøte til klassiske konserter. Hvis vi unngår å erkjenne denne trenden, vil betalt oppmøte for klassisk musikk i USA ha dalt med 22% innen 2018. I Nederland har deltakelsen allerede gått ned med 25% de siste ti årene.  

Selvfølgelig oppsøker et rimelig antall mennesker fremdeles klassiske konserter, og det burde vi være glad for. Likevel bør vi innse at mange av dem gjør det kun for de kjente og kjære «klassikerne» og prestisjen som følger med. De besøker det jeg kaller Museet for Klassisk Musikk – et sted som bevarer en kunstform men som gjør lite for å holde den levende.

Bort fra konserthuset

Jeg tror ikke på dem som skylder de krympende publikumstallene på musikken. Klassisk musikk har vært kontinuerlig nyskapende gjennom tidene, da komponister alltid har strebet etter å skape nye og spennende verk. Sjangerens driv til å skape nye lyder fortsetter å være imponerende sterk. Likevel går søken etter det nye bare i én retning: gjennom repertoaret.

Dette fokuset er den klassiske musikkens største styrke, men, for å være ærlig, så kan det også bli dens største svakhet.  Hvor mange av oss – komponister, utøvere og arrangører – ser virkelig på musikken når vi tenker på hvordan vi skal by på denne musikken til publikummene våre? De fleste av oss har endt opp med å se på en standard konsertformel som den eneste måten å gjøre det på. Dette er oppsiktsvekkende, siden dette er nettopp den holdningen vi må utfordre direkte om vi vil blåse nytt liv i levende klassisk musikk. En framføring av klassisk musikk burde være en opplevelse utenom det vanlige. Men når jeg leser sesongens program for konserthus og ensembler føles det noen ganger som om dette målet har blitt utvannet til en enkel, markedsførbar konstruksjon – som vi kaller en «konsert». Selvsagt kan en konsert være dypt fornøyelig og inspirerende. Men den nåværende situasjonen tar opp noen grunnleggende spørsmål: Har konserter med klassisk musikk i for stor grad blitt en forutsigbar vare som resultat av formelaktige programmeringsstrategier og praksiser? Eller, kanskje mer urovekkende, er klassisk musikk i ferd med å miste sitt konkurransefortrinn blant overfloden av andre kunstformer og underholdningsmuligheter? En ting er sikkert: Publikum velger å tilbringe større deler av fritiden utenfor konserthuset…

Den klassiske konserten har tatt seg selv som gissel

På klassiske konserter legger jeg ofte merke til at utøvere og arrangører fokuserer helt og holdent på musikken. Ved å følge en enkel formel som består av virtuositet, tradisjon og formalitet, er det nesten som om de holder seg selv i en gisselsituasjon av en fast idé om hva en konsert er. «Musikere og dirigenter bryr seg bare om å lese stykket riktig og å skape perfekt lyd», sier dirigent Kristjan Järvi (sønnen til dirigenten Neeme Järvi). Denne tilnærmingen fører kanskje til enestående framførelser som mange liker, men som betydelig flere nå ser på som en formell og passiv konsertopplevelse. Mange har også begynt å føle at musikkens fantasi og drama er i strid med presentasjonen. I tillegg er kontakten mellom utøveren av klassisk musikk og publikum ofte minimal sammenlignet med andre musikkformer. Med så lite direkte involvering er det kanskje ikke rart at folk føler seg fremmedgjort fra klassisk musikk. Selv de som brenner for sjangeren kan dra fra et konserthus uten å føle seg tilfredsstilt.

En sovende Tornerose

Det fantes en tid da komponister og utøvere var store stjerner og det klassiske repertoar var vidt kjent. Disse dagene er for lengst forbi. Vi ser alle at verden forandrer seg raskt, som jo også delvis forklarer nedgangstidene for klassisk musikk. Forandring er noe alle næringer må gjennom hvis de vil overleve. Men det jeg synes er overraskende er at selv om det finnes utallige mulige løsninger, så vil de fleste av oss profesjonelle innenfor klassisk musikk faktisk bruke liten tid på å finne, skape, analysere, prøve ut og evaluere dem. Det at vi er overavhengige av tradisjoner hindrer oss på en eller annen måte fra å eksperimentere med nye retninger. «Levende klassisk musikk har blitt en sovende Tornerose», påpekte en arrangør jeg snakket med, «den har stort potensiale men ligger i en dyp søvn».

Hvis vi vil snu denne trenden med fallende publikumstall så må vi gjenoppfinne den klassiske konserten. Vi må utvikle flere nye og utfordrende måter å virkelig forene musikken med sitt publikum på. Selvfølgelig er mange av oss allerede engasjerte i utstrakt eksperimentering og nyskaping. Likevel, uansett hvor spennende denne innsatsen er, så er det bare unntakene som er særlig beundringsverdige. Som gruppe er utøvere og arrangører langt fra å bruke de anbefalte ti prosent av tid og midler som hver virksomhet bør vie til forskning og utvikling. Dessuten har de færreste av oss hørt om de interessante suksessene (og floppene) som har funnet sted, fordi – la oss være ærlige – vi gjør lite når det kommer til å dele vår innsikt med andre.

Kysse den klassiske konserten

Mange av oss er klar over at klassisk musikk trenger å utvikle nye metoder for fremtiden. Men utfordringen vår er å finne ut hva det faktisk betyr. Vi trenger å bli spesifikke, ved å analysere virkelige tilfeller av såkalt mønsterpraksis (best practices) for hvordan man kan presentere klassisk musikk på nyskapende måter. Konkrete løsninger kan inspirere og aktivere oss, og la oss bevege oss forbi den generelle diskursen om innovasjon som vi vanligvis begrenser oss til.

Til boken min ‘Present! – Rethinking Live Classical Music’ undersøkte og valgte jeg disse såkalte mønsterpraksisene. Utgivelsen inkluderer flere enn førti kjente, men også mindre kjente eksempler, slik som Nachtmusik (Radialsystem V), The Noise of Time (Emerson Quartet), The Infernal Comedy (Wiener Akademie Orchestra), Mail from Mozart (Netherlands Wind Ensemble), Small Mass (Nivo and the Navigators), Night of the Unexpected (Paradiso), Swelter (Make Music NY), Lecture Songs (B’Rock), Late Night Rose (Chamber Music Society), og mange flere.

Samlet for første gang introduserer praksisene oss for pionerene – komponister, utøvere, regissører, produsenter og arrangører – som engasjerer seg i nye formater. Om det er arrangementet i seg selv, formelen bak det, eller holdningen det representerer, så tilbyr hvert eksempel oss lysende ideer og verdifull innsikt som viser veien framover. Vi kan bli inspirert og lære av dem – ikke bare av resultatene, men også av holdningene som produserte dem. Hvert eksempel bidrar også til det unektelige beviset på at gjennom enten radikal endring eller enkel oppfinnsomhet kan vi gjøre levende klassisk musikk mer spennende, relevant og tilnærmelig for publikum. Alle som bryr seg om framtiden til klassisk musikk burde derfor gjøre seg kjent med disse praksisene. De er de ømme kyssene vi kan vekke den klassiske konserten med.

Hva kan vi lære av mønsterpraksisene?

Eksemplene jeg samlet sammen tilbyr en stor variasjon av ideer og metoder. De viser oss at vi kan velge nye øyeblikk og omgivelser for framførelser av klassisk musikk, og videre skape stedsspesifikke konserter som oppnår direkte kontakt med et unikt sted. Vi kan også organisere klassiske forestillinger som varer hele natten (slik som ‘Night of the Unexpected’), eller gjøre en konvensjonell konsert om til en iscenesatt reality-opplevelse. Og hvorfor skulle vi ikke gjøre forklaringen av ideene bak musikken like spennende som fremføringen i seg selv, eller styrke musikken med teater eller koreografi?

Visualisering kan også være en spennende måte å bringe liv til musikkens historie på – eller motsatt, det visuelle kan gi inspirasjon til ny musikk. Ved å gjøre klassisk musikk til en mer reflekterende opplevelse kan publikum gjøre dypere dykk i sine romlige og åndelige dimensjoner. Som utøvere og arrangører kan vi også dele våre personlige og profesjonelle ideer og formål i større grad med publikum og dermed få dem mer involvert. Vi kan også benytte musikken til å feire eller huske avgjørende hendelser i livene våre. Og sist, men ikke minst, kan vi utarbeide nye verk som er mer mottakelige for nyheter og ferske hendelser, komponere eksisterende klassiske verk på nytt og kle andre musikksjangere i klassisk drakt.

Den klassiske konserten som en designet opplevelse

Kollektivt gir mønsterpraksisene oss en unik mulighet til å se det store bildet. Det vi kan lære av å koble eksemplene sammen er det som presentasjonen av musikk virkelig handler om: å gjøre det så spennende som mulig for moderne konsertgjengere å oppleve levende klassisk musikk. Hvis vi, som komponister, utøvere og arrangører, ønsker å beholde våre tilhørere og tiltrekke nye, behøver vi å skape mye større variasjon når det gjelder hvor og særlig hvordan vi presenterer klassisk musikk. For å gjøre det, må vi innse at konsertene handler om mer enn bare musikk. Vi trenger å utforme konsertopplevelsen som en helhet.

Å uttrykke vårt formål på denne måten er å strekke seg forbi de fleste klassiske institusjoners nåværende modus operandi, som ofte er begrenset til kun å velge ut verk og utøvere. Å presentere musikk innebærer å ta med i betraktning alle faktorene som bestemmer hvordan publikum opplever musikken: den fysiske beliggenheten, omgivelsene (atmosfæren generelt), programmet (og dets faktiske relevans og viktighet), det overordnede budskapet eller temaet (og hvordan det blir kommunisert), utøverne (og hvordan de presenterer seg selv), og selv publikums deltakelse (hvordan involvere dem). Hvis vi vil (gjen)forene publikum med klassisk musikk, må vi bevisst inkludere og utforme alle byggesteinene som utgjør en fengslende og minneverdig opplevelse.

Tre store strategier

Den store helheten lærer oss også om overskridende strategier vi kan bruke. Mange av mønsterpraksisene søker å belyse musikkens historie ved å påpeke, forklare og tolke, på nye og attraktive måter, hva musikken og utøverne ønsker å fortelle oss. Det er ikke lenger nok å la musikken alltid tale for seg selv; det handler også om å tilsette konsertformatet ingredienser som kan tillate at musikkens budskap får en klarere gjenklang. Andre praksiser forener den klassiske musikken med nuet, ved å relatere den til en historie, beliggenhet, hendelse eller følelse – eller hva det nå er som gir oss denne bestemte grunnen til å ønske å høre musikken i dag. Konserten er ikke lenger en isolert hendelse eller museumsgjenstand kun til underholdning; det følger med ekstra nivåer som gir den en mer umiddelbar relevans og viktighet. Og en siste del praksiser gjør musikken mer oppslukende, ved å tilsette framførelsen elementer som bedre tjener syn, smak, lukt og følelse. Ved å appellere til alle sansene våre og ikke bare ører og hjerne vil slike arrangementer gjøre musikkopplevelsen mer intens. Sammen representerer disse metodene de tre store strategiene for innovasjon når det gjelder presentasjon av klassisk musikk. Hver komponist, utøver og arrangører som jobber for å holde klassisk musikk levende, relevant og attraktiv, kan anvende disse strategiene i deres egen profesjonelle praksis. 

Inspirasjon eller reelle løsninger?

En kyniker kunne ha påpekt at mønsterpraksisene ofte ser bedre ut på papiret enn i virkeligheten. Hvis det er noen sannhet i dette er det fordi det å revurdere levende klassisk musikk er en såpass stor utfordring – en utfordring som konfronterer oss med grunnleggende spørsmål om den klassiske musikktradisjonen og vårt moderne engasjement med den. Noen få av oss har allerede erkjent denne utfordringen en god stund, men de fleste av oss begynner først nå å bli klar over at de korte og enkle svarene er få. Vi må først av alt innse at reelle og bærekraftige løsninger tar tid og krefter å iverksette.

Kompleksiteten ved å framføre og presentere klassisk musikk krever utholdenhet, spesielt når det blir gjort noe helt nytt. Feiling blir uunngåelig, det er vanlig prosedyre når det kommer til innovasjon. Vi kan ikke annet enn å omfavne disse feiltrinnene og lære av dem, mens vi minnes ordene til Woody Allen: ‘Hvis du ikke begår noen feil av og til, er det et tegn på at du ikke gjør noe særlig nyskapende’. Derfor burde det ikke være overraskende at selv mønsterpraksisene fremdeles er langt fra perfekte og kan ha godt av å bli videre utviklet. I tillegg er noen av eksemplene jeg har sett på veldig komplekse og dyre å produsere. Men likevel, når det kommer til innovasjon, så er dette «under arbeid»-aspektet både uunngåelig og essensielt. I begynnelsen er disse nye praksisene ofte vanskelige og dyre, men likevel en del av en nødvendig prosess for å nå fram til en mulig og langvarig løsning.

Fra formater til businessmodeller

I tillegg til å finne opp nye formater burde vi også tilegne oss en ny arbeidsmåte. Som utøvere og arrangører behøver vi også å finne ut hvordan vi ikke bare kan prøve nye ting, men også anvende resultatene i framtidige strategier. Vi burde ikke bare skape nye formater, men også gjøre dem om til bærekraftige businessmodeller. Det er en god begynnelse å betrakte nyskaping som en viktig del av vårt formål, og å behandle det innen musikken som en likeverdig partner til komponering, utøvelse og presentering. Følgelig vil dette si at vi trenger å se på forskning og utvikling som en naturlig del av vår praksis, samt å ta mer hensyn til publikumsperspektivet. Testing, overvåking, evaluering og deling av resultater er essensielt hvis vi vil lære og vokse. Bare hvis vi betrakter nyskaping som den essensielle strategien å møte utfordringen med vil vi kunne skape en levedyktig praksis for utøving og presentering av klassisk musikk. Heldigvis finnes det en enkel og motiverende grunn til å gjøre det: musikken selv. Disse tonene fortjener det største, mest lidenskapelige publikummet man kan tenke seg. Med en kraftig fornying av hvordan vi presenterer klassisk musikk vil vi finne dette publikummet.

 

Om forfatteren

Johan Idema er en lidenskapelig formidler og initiativtaker av kulturell innovasjon. Han spesialiserer seg innenfor kreativ konseptutvikling, forretningsplanlegging, strategi- og innovasjonsledelse og innsamlingsaksjoner. Johan har jobbet i flere kulturelle institusjoner og har omfattende erfaring som kunstkonsulent.

Du kan forhåndsvise og bestille ‘Present! – Rethinking Live Classical Music’ her)